Graffiti; kunst eller hærverk?(Oppg3)

Etter å ha lest noen artikler på nett har jeg prøv d å danne meg et inntrykk av hvordan samfunnet i Norge ser på graffiti. Hva menes om de omdiskuterte budskapene som sprayes rundt om i byene, og hva bør vi evt gjøre videre i forhold til dette?

Hva skal vi definere graffiti som? Er det en form for kunst og kultur, eller er det rett og slett hærverk og vandalisme?

Therese Ustvedt fra Ap Oslo skriver i sin VG Blogg at hun vil ha mer graffiti. Oslo Høyre ønsker ikke tagging i det offentlige rom. Ikke bare er det strid blant folket, men det er også politisk strid rundt dette.
I Bergen ble det for noen år siden laget et bilde av daværende ordfører Herman Friele under Smørsbruen. Dette ble senere fjernet av statens vegvesen. Når Friele får høre at kunsten er fjernet sier han: ”- Ja vel? Nei det var kjedelig. Hvis ikke byen kan tillate litt sjarm blir den altfor byråkratisk og kjedelig. Helt uavhengig av at det var meg som ble portrettert, så mener jeg at Dolk er en dyktig kunstner. Han gav broen en renessanse. At graffitien ikke fikk stå, er smålig. Både Henning Warloe og jeg liker profesjonell tagging. Det gir kulturelt mangfold i byen. Gjort er gjort, men vegvesenet bør være litt rausere i fremtiden.”

Går du inn på google sine søkemotorer og søker på “art” kommer det flere bilder av gatekunst og graffiti. Endrer du søkeord til “hærverk” er et bilde av en gutt med en sprayboks bilde nummer en. Hva er det med dette som gjør at samfunnet er så splittet i sin sak?

En anonym “writer” fra et graffiti miljø i Bodø har skrevet et innlegg på http://www.ungdomma.no sine hjemmesider.

–”Hvorfor blir graffiti betraktet som kunst når kunstforeningen ønsker
velkommen til kurs i faget, mens når du ser det på gaten er det hærverk? Det
mesteparten av oss ungdom som driver med graffiti vil er å uttrykke oss uten
å risikere bøter på flere tusen kroner. Hvis ordfører Odd Tore Fygle(ordfører i Bodø) eller
kultursjef Arne Vinje kunne kommet til en løsning om lovlige graffitivegger
i Bodø ville de fått mesteparten av ulovelig graffiti, “hærverk” bort.
Hvis Bodø’s befolkning tror dette kommer til å bli en drikke og dop plass
med masse bråk tar dere helt feil, dette kunne vært ett sted der vi ungdom
som driver med graffiti kunne møttes og uttrykke sin kunstform uten å bli
forstyret.”

Selv kan jeg godt forstå hva denne gutten mener. Det er noe han liker og gjøre, og noe han brenner for, som han blir nektet å gjøre. Hadde du sagt til Norges beste malere at de ikke lenger fikk fortsette med å utrykke seg i form av maling, hadde de også reagert. Vi må forstå at eldre og unge kanskje ikke har de samme definisjonene av hva som er fint, noe jeg tror er veldig sunt og bra for samfunnet.

Jeg fant en blogg av en 23 år gammel gutt som heter Simen og sitter i bystyret til SV i Bergen. På en reise han hadde i Indonesia skrev han følgende innlegg:

”Når debatten raser hjemme i Norge om hvorvidt graffiti skal være lov eller ikke, er det morsomt å se indonesiernes holdning. Som en litt mer kultivert nasjon enn Norge er debatten om lovlighet over forlengst her. Her er graffiti kunst. Punktum. Og graffitiens posisjon her i Yogyakarta er med på å sørge for at den bitte lille småbyen (i asiatisk sammenheng – kun en halv million innbyggere), er en av to med et fremstående kunstakademi i Sørøst-Asia.

Og dette gjelder ikke kun i Yogyakarta. Graffiti er helt dagligdags i hele Indonesia. Det særeste

funnet til nå var et veggmaleri på et busstopp utenfor småbyen Bukutingit, midt på Sumatra.

Lenger fra storbyjungelen i Bronx kommer du ikke, og lovligere blir det ikke. Selv om dette altså er et

konservativt, muslimsk land.

Kanskje på tide å ta litt lærdom av Asia?”

Uansett hvordan man definerer graffiti så er det ingen tvil om at det er stor interesse rundt dette temaet. Uansett hvordan man velger å gå fram i forhold til utøverne, så kommer de ikke til å gi seg med det første. Min personlige mening er at det er en del av kulturen, og er noe vi bør ta vare på. Selvsagt er det forskjell på de som virkelig brenner for dette og de som bare gjør det for å ødelegge, men alt i alt er dette en del av vår kultur, og kultur er viktig.

KILDER:

http://www.ungdomma.no/?a_id=761

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Friele-%26ndash%3B-Smaalig-og-byraakratisk-402969.html

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2007/artikkel.php?artid=194928

http://www.dagbladet.no/2010/09/01/kultur/kunst/banksy/13206848/

http://www.nettavisen.no/yeye/kultur/article2172863.ece

Hijab-debatten

27.11.2009 14:27

Et enkelt spørsmål

En av de største sakene som har vært diskutert i Norsk media i det siste året, har vært Hijab-debatten.

Det hele startet da Keltoum Missoum fra Sandnes tok kontakt med Politidirektoratet. Hun hadde et ønske om å utdanne seg ved politihøgskolen, og ville dermed ha svar på hvorvidt det var tillatt og bruke hijab som en del av en politiuniform.

Det som egentlig skulle være et enkelt og greit spørsmål, utviklet seg da til å bli en av de virkelig store debattene i Norge. Politidirektør Ingelin Pilegren sendte den 10. november 2008 et brev til justisdepartementet, hvor hun foreslo endring i uniformsreglementet sånn at hijab  kunne bli noe som muslimer kunne anvende om nødvendig. I starten av 2009 behandlet stortinget ett notat skrevet av justisminister Knut Storberget hvor det sto at reglene burde endres.

Nasjonal debatt

4. februar kom Justisdepartementet  ut med en pressemelding hvor de kunngjorde at reglementet for uniformer skulle endres og gi frihet til bruk av religiøse hodeplagg sammen med uniformen. Dette var til stor glede for enkelte som for eksempel Keltoum Missoum samtidig som det også skapte negative  reaksjoner fra andre hold.  Flere stortingsrepresentanter kom nemlig med meldinger om motreaksjoner og uenigheter. Dette førte til at Knut Storberget et par uker sendere kom ut med en ny melding, hvor han meddelte at regjeringen hadde bestemt seg for å stoppe lovendringen  og legge saken på is.

Etter dette har saken vært diskutert frem og tilbake i media, og flesteparten av Norges befolkning har gjort seg opp en eller annen mening om dette temaet. Vi kan se litt nærmere på noe av de mest brukte argumentene for og imot hijab-bruk.

For:
– Det denne saken egentlig handler om er at det lenge har vært vanlig praksis at det skal være tillatt og bruke hijab for folk som er ansatt i det offentlige. Det har vært ett av de største argumentene for denne saken. Om du jobber på et sykehus, i tollvesenet, eller i forsvaret er det tillatt å bruke hijab overalt. Forsvaret har en lov som sier  at ”man  tillater medlemmer av religiøse trossamfunn å bære synlig religiøse symboler som det enkelte trossamfunn identifiserer som så betydningsfulle for troen at disse må bæres av vedkommende.” Altså,  man ønsker å ta hensyn til religionsfrihet og legge vekt på at vi har et liberalt samfunn.

Mot:

-Men det er også mange motstandere mot hijab. Politiets egne motstandere argumenterer med nødvendigheten av at en offentlig uniform ikke skal gi utrykk for hva du mener eller står for personlig. Uniformen skal være noe som er helt rent og likt for alle som bærer den. Dermed mener de at det blir feil om noen utrykker religion igjennom sin uniform. Det vil kunne så tvil om politiets yrkesutøvelse mener leder av politiets fellesforbund Arne Johanssen. Synspunktet blir mer komplisert av at Norge har en kristen statskirke.

Kvinneundertykkende?

Ut i fra det jeg har skrevet; så langt,  er det kanskje vanskelig og skjønne hvorfor det har blitt en så stor  sak som det har blitt av ett så enkelt spørsmål. Men det er en ting til som spiller inn en viktig faktor i denne sammenhengen. Grunnen til at hijab har mange motstandere er at det er mange som ser på hijaben som kvinneundertykkende. Mange mener at det ikke har noe med religion og gjøre, men heller med en kvinneundertrykkelse tilstede i flere land som bruker hijab til daglig.  Er dette tilfellet så er det å tillate hijab i politiet kanskje litt på kanten fordi Norge er et land som jobber for likestilling. Et slik trekk ville da være et steg i feil retning.

Kritikerne viser til at hijabs opprinelige formål er å skjule kvinnens hår for mannens syn. Jeg tror ikke det viktigste er  å diskutere hijab eller ikke, men jeg tror det er viktigere å finne ut hva hijab betyr for kvinner som bruker den. Er det noe de bruker for å skjule seg for mannen, eller er det noe som de bruker fordi de vil selv?

Keltoum Missoum som startet hele denne saken med sin henvendelse til Politidirektoratet, har uttalt: – ”Hijaben er noe jeg har valgt å bruke selv. Den er viktig for meg og mitt forhold til min religion” (Aftenposten, 26. september 2008) Sarah   Amez Rasmussen  representerer den andre yttersiden og fikk stor oppmerksomhet da hun den 8. mars tente på en hijab på yongstorget i Oslo mens hun uttalte ; «Jeg har en drøm om at det skal slutte å være et sort slør mellom den vesten og den muslimske verden. Jeg har en drøm om en Gud som er mild og god og som ikke bryr seg om kvinner viser hår eller lår» (verdens gang 9.mars 2009)

Om det norske samfunnet klarer å bli enige om hva de legger i bruken av hijab, blir det kanskje lettere enten å tillate, eller avkrefte bruk av hijab i det offentlige også? I alle fall vet vi da mer hva som blir mest rett med tanke på det Norge står for og mener som nasjon, også i forhold til vår kultur.

Hva bør gjøres?

En total avvisning av hijab fordi vi fra vårt ståsted mener den er undertrykkende, vil være i retning av etnosentrisme. Vi mener at det er kvinneundertrykkende og dermed i strid med norsk lov mens det for mange muslimer er et utrykk for peronlig overbevisning. Vi tror jo derimnot at de ikke har «skjønt » det samme som oss

Relativismen derimot vil si at alle må få utrykke det som er rett for seg selv, det må være opp til den enkelte og fordi vi ikke er i noen posisjon til å avgjøre på vegne av andre mennesker må det åpnes for bruk av hijab.

Jeg personlig synes det er et vanskelig tema og finne noen løsning på, men om jeg måtte kommet med en løsning ville jeg ha hellet mot et forbud mot hijab. Dette utifra at jeg vanskelig kan argumentere for en løsning der man godtar et hodeplagg som kan være med på å undertrykke kvinnen og hennes posisjon, og i tilegg legger press på muslimske kvinner.

Kanskje er det etnosentristisk av meg, men vi lever en gang i Norge og må ta utgangspunkt i våre normer og regler.

Etnosentrisme og kulturrelativisme; hva er forskjellen på disse to tilnærmingene til kultur?

Etnosentrisme og kulturrelativisme; hva er forskjellen på disse to tilnærmingene til kultur? For å best forklare forskjellen på etnosentrisme og kulturrelativisme og forskjellen på disse to tilnærmingene til kultur starter jeg med en kort definisjon av utrykkene:

Etnosetrisme betyr å bruke en felles målestokk for å måle alle samfunn mens kulturrelativisme er læren om at samfunn er kvalitativt forskjellige og best kan forstås i lys av dette.

Vi ser av definisjonen at disse to måtene å tilnærme seg en kultur på er svært ulike og er nærmest å beskrive som hverandres motpoler. En etnosentrisk tilnærming vil alltid ta utgangsgpunkt i egen kultur og egne verdinormer uten tanke på hvorvidt de er overførbare til andre kulturer. Det finnes en sannhet, en rettesnor og universielle grunnregler alle samfunn er underlagt. Dette er til en viss grad en naturlig holdning hos alle mennesker og samfunn fori vi leser alt ut fra vår eget ståsted og ser verden gjennom våre egne briller. Vi bruker vår egen kultur til å forstå andre kulturer. Dette vil i seg selv fordre mindreverd da det lett blir slik at vår egen kultur og våre egne verdier blir hevet over alle andres da den skaper en grunnsannhet. Våre norske verdier er de beste og det som er galt med de andre er at de ikke er norske. Andre eksempler på etnosentriske tilnærmingsmåter er feks religion som hevder å sitte på sannheter som gjelder for alle mennesker.

Kulturrelativismen derimot vil hevde at det ikke finnes allmengyldige verdier som kan anvendes på alle kulturer , at de kun er et resultat av politiske og historiske situasjoner og dermed ikke har en allmenn sannhetsverdi. Kulturrelativismen tror ikke at den sitter på sannheten og hever seg dermed ikke over noen andre kulturer som også betyr at den ikke anser å ha noen moralsk autoritet i forhold til andre kulturer.

Denne måten å tilnærme seg en kultur på innebærer at man må bestrebe seg på å komme bakenfor de ytre forskjeller for bedre å kunne forstå. Men beveger seg her på mange måter mot relativismen som hevder at det ikke finnes standarer for objektivitet , sannhet eller rasjonalitet som er felles på tvers av kulturer. Noe kan være riktig i en kultur med deres normer og regler mens det i et annet samfunn kan være helt galt. Vi ser dermed at dette tilsvarer det motsatte av etnosentrismen som hevder å sittet på grunnleggende verdier som har sannhetsverdi for alle kulturer. Det negative med en slik innfallsvinkel kan bla annet være at man kan forsvare handlinger som verden som storsamfunn tar avstand fra fordi det kan forklares som meningsfylte handlinger for dem som utfærte dem, eks omskjæring av unge jenter, tvangsekteskap mm.

I praksis vil hverken fullstendig etnosentrisk tilnærmings måte eller fullstendig kulturrelativistisk tilnærmingsmåte være mulig. En etnosentrisk tilnærmingsmåte vil føre til at man kun ser forvrengte speilbilder av seg selv og man vil ikke forstå at andre kan se verden annerledes enn seg selv og er blottet for empati. Kulturrelativismen vil på sin side ikke være istand til å ta stilling til noe som helst fordi i ytterste konekvens er ingenting rett eller galt og man blir blottet for etisk ryggrad.

Hva er kultur?

Kultur – Hva er det?

i samfunnskunnskap boken min står det slik: ”Kultur er de verdier, kunnskaper og ferdigheter som overføres fra generasjon til generasjon ofte i noe forandret form. Kultur er ikke medfødt, men noe vi gradvis blir en del av gjennom den oppveksten og opplæringen vi får.”

Dette synes jeg er en bra definisjon fordi den omfavner det viktigste. Men selv om jeg liker den så er den litt uklar på noen punkter. Derfor søkte jeg litt rundt på internett, og etter en stund fant jeg denne definisjonen:

”Kultur er det fellesskap av idéer, verdier og normer som et samfunn, dvs. en gruppe mennesker, har og som de forsøker å føre videre til den kommende generasjon.”

Når jeg hører ordet kultur så tenker jeg med engang på slike urfolk som bor i for eksempel Afrika. Dette er fordi jeg synes det er mye lettere å forklare hva som menes med kultur når mann peker på folk som har verdier og tradisjoner som er litt lettere å fremheve en hos oss noen ganger kjedelige nordmenn.

Ta et folk som lever ute i jungelen. Litt som det folket på den videoen vi så i samfunnsfag, hvor de kun lever av ting de lager, og fanger selv. De har en sterk og litt annerledes kultur enn det vi er vant til her i Norge.

Der var det slik at mennene dro ut på jakt, mens kvinnene var hjemme og gjorde oppgaver mer som å lage mat, passe ungene, og gjøre nødvendige ting for at de skulle overleve. Der ser du veldig tydelig hvordan deres kultur er, og hva som skiller dem fra andre folkeslag, og hva som er deres identitet. De har en kultur som virkelig former hverdagen deres.

En annen grunn til at nettopp dette folket var et godt eksempel er måten du ser hvordan barna observerer og blir en del av den nåværende kulturen de har. Du kunne tydelig se barna sitte og observere foreldrene sine. Guttene så på far, og gjorde som far. Døtrene så på mor, og gjorde som mor. Du ser tydelig hvordan kultur går fra generasjon til generasjon. Kultur er ikke noe vi får beskjed om at sånn er det, også vet du alt. Kultur er noe du blir oppdratt inn i. Det er derfor det mange ganger er så vanskelig for innvandrere når de kommer til Norge eller andre land. De er vant med en kultur, mens her er det noe helt annet. Det er ikke alltid like lett å lese seg til hvordan de skal oppføre seg, men det er noe de må få med seg selv, og bruke tid på, og først da blir de en del av den norske kulturen.

«Summen av folks tillærte, generelle og spesifikke normer, verdier og vaner,
som påvirker deres atferd i et gitt samfunn»

Fant også et bilde som jeg mener beskriver kultur på en bra måte

http://www.kunnskapssenteret.com/articles/2160/1/Makrosystemet/Makrosystemet.html