27.11.2009 14:27

Et enkelt spørsmål

En av de største sakene som har vært diskutert i Norsk media i det siste året, har vært Hijab-debatten.

Det hele startet da Keltoum Missoum fra Sandnes tok kontakt med Politidirektoratet. Hun hadde et ønske om å utdanne seg ved politihøgskolen, og ville dermed ha svar på hvorvidt det var tillatt og bruke hijab som en del av en politiuniform.

Det som egentlig skulle være et enkelt og greit spørsmål, utviklet seg da til å bli en av de virkelig store debattene i Norge. Politidirektør Ingelin Pilegren sendte den 10. november 2008 et brev til justisdepartementet, hvor hun foreslo endring i uniformsreglementet sånn at hijab  kunne bli noe som muslimer kunne anvende om nødvendig. I starten av 2009 behandlet stortinget ett notat skrevet av justisminister Knut Storberget hvor det sto at reglene burde endres.

Nasjonal debatt

4. februar kom Justisdepartementet  ut med en pressemelding hvor de kunngjorde at reglementet for uniformer skulle endres og gi frihet til bruk av religiøse hodeplagg sammen med uniformen. Dette var til stor glede for enkelte som for eksempel Keltoum Missoum samtidig som det også skapte negative  reaksjoner fra andre hold.  Flere stortingsrepresentanter kom nemlig med meldinger om motreaksjoner og uenigheter. Dette førte til at Knut Storberget et par uker sendere kom ut med en ny melding, hvor han meddelte at regjeringen hadde bestemt seg for å stoppe lovendringen  og legge saken på is.

Etter dette har saken vært diskutert frem og tilbake i media, og flesteparten av Norges befolkning har gjort seg opp en eller annen mening om dette temaet. Vi kan se litt nærmere på noe av de mest brukte argumentene for og imot hijab-bruk.

For:
– Det denne saken egentlig handler om er at det lenge har vært vanlig praksis at det skal være tillatt og bruke hijab for folk som er ansatt i det offentlige. Det har vært ett av de største argumentene for denne saken. Om du jobber på et sykehus, i tollvesenet, eller i forsvaret er det tillatt å bruke hijab overalt. Forsvaret har en lov som sier  at ”man  tillater medlemmer av religiøse trossamfunn å bære synlig religiøse symboler som det enkelte trossamfunn identifiserer som så betydningsfulle for troen at disse må bæres av vedkommende.” Altså,  man ønsker å ta hensyn til religionsfrihet og legge vekt på at vi har et liberalt samfunn.

Mot:

-Men det er også mange motstandere mot hijab. Politiets egne motstandere argumenterer med nødvendigheten av at en offentlig uniform ikke skal gi utrykk for hva du mener eller står for personlig. Uniformen skal være noe som er helt rent og likt for alle som bærer den. Dermed mener de at det blir feil om noen utrykker religion igjennom sin uniform. Det vil kunne så tvil om politiets yrkesutøvelse mener leder av politiets fellesforbund Arne Johanssen. Synspunktet blir mer komplisert av at Norge har en kristen statskirke.

Kvinneundertykkende?

Ut i fra det jeg har skrevet; så langt,  er det kanskje vanskelig og skjønne hvorfor det har blitt en så stor  sak som det har blitt av ett så enkelt spørsmål. Men det er en ting til som spiller inn en viktig faktor i denne sammenhengen. Grunnen til at hijab har mange motstandere er at det er mange som ser på hijaben som kvinneundertykkende. Mange mener at det ikke har noe med religion og gjøre, men heller med en kvinneundertrykkelse tilstede i flere land som bruker hijab til daglig.  Er dette tilfellet så er det å tillate hijab i politiet kanskje litt på kanten fordi Norge er et land som jobber for likestilling. Et slik trekk ville da være et steg i feil retning.

Kritikerne viser til at hijabs opprinelige formål er å skjule kvinnens hår for mannens syn. Jeg tror ikke det viktigste er  å diskutere hijab eller ikke, men jeg tror det er viktigere å finne ut hva hijab betyr for kvinner som bruker den. Er det noe de bruker for å skjule seg for mannen, eller er det noe som de bruker fordi de vil selv?

Keltoum Missoum som startet hele denne saken med sin henvendelse til Politidirektoratet, har uttalt: – ”Hijaben er noe jeg har valgt å bruke selv. Den er viktig for meg og mitt forhold til min religion” (Aftenposten, 26. september 2008) Sarah   Amez Rasmussen  representerer den andre yttersiden og fikk stor oppmerksomhet da hun den 8. mars tente på en hijab på yongstorget i Oslo mens hun uttalte ; «Jeg har en drøm om at det skal slutte å være et sort slør mellom den vesten og den muslimske verden. Jeg har en drøm om en Gud som er mild og god og som ikke bryr seg om kvinner viser hår eller lår» (verdens gang 9.mars 2009)

Om det norske samfunnet klarer å bli enige om hva de legger i bruken av hijab, blir det kanskje lettere enten å tillate, eller avkrefte bruk av hijab i det offentlige også? I alle fall vet vi da mer hva som blir mest rett med tanke på det Norge står for og mener som nasjon, også i forhold til vår kultur.

Hva bør gjøres?

En total avvisning av hijab fordi vi fra vårt ståsted mener den er undertrykkende, vil være i retning av etnosentrisme. Vi mener at det er kvinneundertrykkende og dermed i strid med norsk lov mens det for mange muslimer er et utrykk for peronlig overbevisning. Vi tror jo derimnot at de ikke har «skjønt » det samme som oss

Relativismen derimot vil si at alle må få utrykke det som er rett for seg selv, det må være opp til den enkelte og fordi vi ikke er i noen posisjon til å avgjøre på vegne av andre mennesker må det åpnes for bruk av hijab.

Jeg personlig synes det er et vanskelig tema og finne noen løsning på, men om jeg måtte kommet med en løsning ville jeg ha hellet mot et forbud mot hijab. Dette utifra at jeg vanskelig kan argumentere for en løsning der man godtar et hodeplagg som kan være med på å undertrykke kvinnen og hennes posisjon, og i tilegg legger press på muslimske kvinner.

Kanskje er det etnosentristisk av meg, men vi lever en gang i Norge og må ta utgangspunkt i våre normer og regler.